Under den elektriske sol – 1998

Om denne forestillingen

Under den elektriske sol var en tverrkunstnerisk produksjon hvor ordet, bildet og den levende musikk stod i sentrum.

Under den elektriske sol var fritt basert på Sam Shepard, Stig Larsson og Tennessee Williams

Under den elektriske sol av De Utvalgte fant sted på et hotell. Fra innholdet: På et hotell jobber en kvinne. Dit kommer en mann. Gjesten får et rom. Hva som helst kan skje. Hvem som helst kan banke på døren. Publikum ble invitert inn i den dødssyke mannens verden.

Presentert av De Utvalgte, Salvatore, Teater Laika & Ensemble 2000 i
samarbeid med Norsk Form:

Den 30. november 1900 dør en avmagret irsk forfatter på et lurvete hotellrom i Paris. Etter tre års fengsling og to års ut(e)lendighet avsluttes livet for denne campens gudfar, fin-du-siecle-dandyen med hundeøynene og barberblad-intellektet: Oscar Fingal O´Flahertie Wills Wilde.
Begynnelsen på slutten for Wilde var utgivelsen av hans eneste roman: The Picture of Dorian Gray (publisert første gang i 1890) Domsavsigelsen på to års hardt straffarbeid var nemlig i stor grad bygget på indisier lest utifra denne boken. Paradoksalt nok, da The Picture of Dorian Gray nettopp handler om kunstens direkte innvirkning på livet…

“some said my life was a lie but I always knew it to be the truth; for like the truth it was rarely pure and never simple.”
– Oscar Wilde, Hotel d´Alsace, tre dager før sin død

 

På dagen 100 år etter Oscar Wildes død er det premiere på All your wrong fascinating poisonous delightful theories. Forestillingen er resultatet av et omfattende samarbeid mellom det norske teaterkompaniet De Utvalgte og det danske samtidsmusikkensemblet Ensemble2000, svenske Teater Laika, rockebandet Salvatore og Norsk Form.

De Utvalgte har markert seg spesiellt ved å kombinere teater med film og konsertopplevelse. Som musikalsk samarbeidspartner har de denne gangen valgt dronerockbandet Salvatore, viss medlemmer tidligere har markert seg i band som Palace of Pleasure (2 x Spellemannsprisvinner) og White Birch.. Soundtracket til forestillingen blir gitt ut på Salvatores nye CD: Jugend a new hedonism.

The Picture of Dorian Gray skulle bli Oscar Wildes kanskje viktigste og bokstavelig talt mest skjebnesvangre utgivelse. Forlokkelsen ved dette
toveis-speilet av en roman ligger i den enormt presise beskrivelsen av et nærmest uendelig spekter av problemstillinger som det er nesten for lett å trekke inn i vår samtid: Det sanseløse begjæret etter skjønnhet og perfeksjon, Behagsyken, Å drukne i luksus og lede, Mennesket som kun lever gjennom andres øyne osv.osv.
All your wrong fascinating poisonous delightful theories er ikke en dramatisering av boka, men snarere en “guided tour” i begjær, narcissisme og overgrep bygget på Wildes tekst.

Som adresse for anledningen har prosjektet valgt Villa Stenersen, denne juvelen i statspølsa som Rolf Stenersen ga til den norske stat som statsministerbolig, men som samtlige statministre (bortsett fra Oddvar Nordli en kort periode) har nektet plent å flytte inn i. Denne ekstravagante funkisvillaen, som vel må sies å være den design og formbevisstes ekvivalent til Det Kongelige Norske Slott, er det perfekte bakteppe når vi nå inviterer til en aften av lett underholdning og
forførende konversasjon på en seng av råtnende hemmeligheter.

Forestillingen ble spilt i Oslo (Black Box Teater), Göteborg (Pustervikteatern), og Århus (MBT-scenen) i 1998.

Presseomtale

Anne Britt Gran, 24.04.1998, Morgenbladet:

– I Under den Elektriske sol er det resirkuleringen av realistisk skuespillerstil som først springer en i øynene. Det kan jo virke noe pussig for et (norsk) publikum som vesentlig ser realistisk teater, at den realistiske skuespillerstilen allerede i dag kan resirkuleres som en gammel form. Det kan den altså.
I tidligere oppsetninger har De Utvalgte benyttet seg av både performanceteknikker og av et mer fysisk, teatralt formspråk. Denne gangen rendyrkes realismen, og vi møter tradisjonelle spilte karakterer. Realisme medfører som oftest illusjonsteater og en type “vegg” mellom scene og sal. De Utvalgte benytter realismen som skuespillerstil, men de lager ikke illusjonsteater.

-Hva er forskjellen på den skuespillerrealismen vi ser på Nationaltheateret og den som er i gjenbruk hos De Utvalgte? Og er det noe poeng at man skal se forskjellen? Tidligere har det vært et poeng å vise forskjellen, gjerne gjennom kontraster til ikke-realistiske former, og gjerne for å dekonstuere motsetningen etterpå (f.eks Woostergroup)
I tidligerere forestillinger demonstrerte man: Ja, se vi resirkulerer mimiske og realistiske former. De Utvalgte bare gjør det- ukommentert. Det kan allikevel aldri bli den samme realismen.
-Videre beveger De Utvalgte seg fritt mellom film, fjernsyn, massekultur, kitsch, camp, eksistensialisme, absurdisme, naivisme, ny musikk og
you name it. Innholdsmessig er forestillingen svart, alvorlig og urovekkende. Uttrykksmessig er den leken i sin sjonglering mellom ismer og kunstneriske grep.

-Med De Utvalgtes forestilling får vi demonstrert at det nå er tid for alle former for teater. Også resirkulert realisme. Ingen former forplikter seg lenger til å uttrykke tidens ånd, hevder Perniola, en ånd som ikke lenger finnes. Jeg vil heller hevde: Det at teatret nå utrykker alle tider, kan betrakes som tidstypisk.

Lena Strømberg. De Utvalda nøjer sig inte med teater, GP:

-De Utvalgte. Det låter något. I jantelagens hemland der den som råkar stå lagligt till riskerar att få huvudet avhugget klingar teatern namn mer enn lovligt uppstudsigt. Kristallklar humor.
I denna forestellingen blandas teater med musik och videokonstellasjoner visas på en skjerm som måler sex ganger tre meter.
– Vi gjør det for å få mennesker til å oppleve naturens skjønnhet på en ny måte, seier regissør Thorkil Evan Nielsen. En lite overraskende kommentar.

Et hotell er platsen. Der jobbar en kvinna. Dit kommer en mann. Gjesten får ett rum. Vad som helst kan henda her. Vem som helst kan knacka på dørren. Ett rum er begripligt, enform vi kjenner igjen, om en utan fyra veggar och tak så endå med børjan och slut. Lika øppen som scenløsningen er skiftena osynliga mellan drøm och verkelighet.

Publikum bjuds inn till den dødssjuke mannens verden. Från en konkret verkelighet till abstrakta hallucinationer. Från realism med siktet instillt på ett annat mål.

Cathrine Th. Paulsen. Hotellnatt i helvete. Et sofistikert, elegant og velprodusert stykke, Dagsavisen:

-Man vet aldi hva man får på Black Box. Forestillingene varierer fra det håpløse til det sofistikerte og elegante. “Under den elektriske sol” er et forbausende stykke av den sistenevnte sorten.
– Det mest fascinerende ved forestillingen er den store helheten over produksjonen. Scenografi, lys, musikk og videovinduet som forandrer seg hele tiden i tilegg til et balansert samspill mellom skuespillerne skaper en nesten altoppslukende opplevelse.
Musikerne både de til stede og de på bånd, er utmerket, bare ved en viss minus for sangerens intonasjon.
– Historien tar opp spørsmål som vold i mediene, ufrivillig barnløshet, psykisk terror, sadomasochisme, og ikke minst kommunikasjon i mediealderen, uten å belære. I stedet insisterer handlingen ved sin tilstedeværelse.-