Erosjon – 1995

Om denne forestillingen

Erosjon var basert på tekster av Jon Fosse.

Produksjonens tema:

1 – Den som mister sitt liv skal finne det.

2 – Hvis man som menneske ikke er i stand til å få sine sanne følelser gjort til handling og kommunikasjon, blir følelser falske, handlinger fatale, livet demonisk, for til slutt å dø og gå under.

Den tause stemma

“Den litterære skrifta slik eg skriv den, lar seg ikkje forstå som nokonslags ‘idialistisk’ storleik, den er ikkje ‘abstrakt’, ‘rein’ og ‘åndeleg’, den er knapt nok ‘vakker’, derimot er den ‘materialistisk’, ‘konkret’, ‘urein’, ‘kropsleg’, ‘spastisk’ og ‘uroleg’ og er den vakker, så er den det ein kan kalle for ‘styggfin’. Likevel er det mi meining at denne skrifta freistar på (ikkje mindre enn) å finne ein slags tilgang til det eg i mangel på bettre ord vil kalle for ‘det heilage’, kanskje skulle det vore modifisert til det ‘menneskeleg heilage’, eventuelt til det ‘sekularisert heilage’, viss ein måtte kjenne trong til den slags ‘grenseoppgangar’, (noko eg sjøl ikkje gjer).

Et slikt syn på litterær skrift kan minne om det ein har lært seg til å forstå som ‘negativ teologi’, berre at det her ikkje er snakk om nokonslags teologi i det heile tatt, men derimot kanskje om noko som kan likne på ‘mystikk’, eg har då og i månge samanhengar snakka om mi eiga skriving som ein slags negativ mystikk, i ‘analogi’ (sjølsagt) til omgrepet negativ teologi… og då eg begynte å skrive for teater, begynte eg og å tenkje fram omgrepet sceneskift, og det slo meg kor nært den litterære skrifta mi, med sin ‘gestikk’, og med si ‘dialogiske formidling av personars røyster og handlingar’ – stod teatret, og på same måte som ‘ei uhøyrleg stemme’ må følgje de litterære skrifta, må ei liknande stemme også følgje ein teaterforestilling, og bli til det som bind den saman og gir den sitt ‘særpreg’, sin eigentlege ’tiltale’. Og denne tagale stemma etablerer seg nettopp langs og ut frå ‘det negative omrisset’ som ‘det sagdes’ rissing gjer mogleg, enten det no er sagt  gjennom meir eller mindre ‘meiningsfullt’ tenkt og talt språk, eller gjennom det som ‘skjer’ mellom menneske, eller gjennom ‘biletleg intensitetar’.

Eg har no skrive nokre skodespel, og spør du meg, er dei alle ei slags ‘overføring’ av den litterære skrifta mi til ein slags sceneskift som skrifta, for no å bli skikkeleg spekulativ, truleg alt var. Når Thorkil Evan Nielsen las romanane mine, såg han, innbiller eg meg, noko slikt. I alle fall meinte han at bitar frå romanane mine godt kunne setjas saman til ein teaterforestilling han kunne tenkja seg å arbeide fram.

Og eg må vedgå at det gler meg at det var ein danske som frimodig skulle trassa den nynorske språkhindringa og sjå ‘det sceniske’ eller det ‘teatrale’ ved skrifta mi, og dessutan ha ressursar og tiltak nok i seg til også å få sett det ‘i verk’, som teaterforestilling.

Dei fleste ‘omgrepa’ i denne teksten har eg sett i hermeteikn. Og eg har større og større vanskar med å bruke omgrep, så store kjennest desse vanskane, at eg ved dette unike høve, tillet meg den einmalige luksus ikkje berre å setje omgrepa i hermeteikn, men også sjølve teksten.”

Høgda, i oktober 1995

Jon Fosse

Instruktøren om Erosjon:

“Den som mister sitt liv, skal finne det.

‘Hvis man som menneske ikke er i stand til å få sine sanne følelser gjort til handling og kommunikasjon, blir følelser falske, handlinger fatale, livet demonisk, for til slutt å dø og gå under.’

Erosjons overordnede dramatiske handling foregår i et ubestemmeligt døgn af fem udsatte menneskers liv. I en ekstrem tilstand, stærkt præget af en jagende mangel på erindring og sammenhæng, på forankring til tid og sted, hver især bærende på deres fragmentariske historie. En grotesk verden. En psykotisk verden. En utid. Karakterenes handlinger er hevnfulle eller preget av tvangsgjentagelser. En endeløs sorgprosess.

Erosjon foregår i en teaterform der bl.a. har remiscenser af operaens form og udadvendthed i følelser, men samtidig bruger filmens intime rum og fremdrift, i et samlet udryk. En ekspressiv realisme.

Manuskriptet består av utdrag fra Stengd gitar, Flaskesamlaren, To forteljingar og Bly og vatn, som regissøren har flettet sammen til et nytt hele, en ny historie.

Tekstene har regissøren satt sammen med godkjennelse av Jon Fosse, og under kontinuerlig kontakt med han. Erosjon har valgt å trenge igjennom dette forfatterskapet til der katastrofene og konsekvensene allerede har skjedd, og nye venter.

Andres kommentarer:

ERIK M. MØRSTAD, førsteamansuensis E M. Kristendomskunnskap med livssynsorientering, Høgskolen i Oslo:

“Stykket er rystende, fremførelsen fra alles side ekte. Her hos disse forkomne skikkelsene på scenen trer menneskets ubarmhjertige ensomhetskår frem med gripende varhet og kraft. Stykket er fremkommet som en bestrebelse liksom henimot den klassiske greske renhet og klarhet i presentasjon av mennesket, som en ny gresk skjebnetragedie, et forsøk på å avskrelle enhver overfladisk trøst og stille menneskene frem renskrapet for all idealisme i deres nakenhet hver for seg, og ovenfor og blant de andre; dette er mesterlig virkeliggjort i og av skuespillerne, modige utleveringer av forkommenhet”

OLAV ANTON THOMMESEN, komponist:

“Bjørn Skjelbreds musikk gir forestillingen Erosjon en menneskelighet og varme som er nødvendig i en slik heftig teateropplevelse. Musikken åpner for sårt tiltrengt tid til kontemplasjon, og til å absorbere og reflektere over det man ser. Instumentariet, som består av to celli og to slagverk, binder forestillingen sammen med høyst varierte musikalske uttrykk. Komposisjonen er rik på klanglig fantasi.”

Til regissøren fra JON FOSSE:

“Etter kvart som tida har gått, og som bilda frå forestillingen har klårna og sett seg fast, står den som enkel, klar og gripande. Eg veit den har blitt viktig for mange.”

Presseomtale

Guri Pahle Glad, VG:

“De fem unge skuespillerne som alle har sin utdanning fra Nordisk Teaterskole i Århus, er svært dyktige i beherskelsen av det fysiske bevegelsesspråket (som denne teaterskolen legger stor vekt på), og overbeviser stort hver på sitt vis med sine tragiske menneskeskildringer. Her er det utvilsomt mye talent å spore som det skal bli spennende å følge videre. Kanskje med et stykke med litt humor neste gang, ville være lurt? Jeg anbefaler De Utvalgte til videre støtte, for de har noe på hjertet ved siden av en interessant teaterform.”

Liv Riiser, Vårt Land:

“De Utvalgte har valgt et knippe tekster av Jon Fosse, og inviterer til fem kvarter i helvete. Til et inferno uten håp, og en virkelighet som er forvridd, forkrøplet, blodig og infisert. Det er bevisst valgt og konsekvent gjennomført. Fem kraftfulle skuespillere og fire treffsikre musikere på scenen skaper en opplevelse som knapt er til å holde ut, og når vi til slutt ønsker oss bort og vekk, har de nådd sitt mål.”