Les Tommy Olssons essay om De Utvalgtes Retrospektiv i 2015
8493
post-template-default,single,single-post,postid-8493,single-format-standard,elision-core-1.0.10,ajax_fade,page_not_loaded,qode-theme-ver-4.4,wpb-js-composer js-comp-ver-6.3.0,vc_responsive
Title Image

Blog

Les Tommy Olssons essay om De Utvalgtes Retrospektiv i 2015

  |   Uncategorized

Hvordan utvalget foregår

De Utvalgte
Retrospektiv
Black Box
Oslo

 

Syv retrospektive manøver senere er det blitt påfallende hvor vrient det er å skulle definere eksakt hva De Utvalgte egentlig driver med – bortsett fra at det selvsagt er scenekunst, all den stund det finner sted på en scene. Dog, hvis vi plukker alle komponenter fra hverandre blir det fort tydelig i hvor høy grad dette er en mutert form for teater, rett ved siden av performance, og ikke sjelden på vei ut i samtidskunstens mer megalomane marginer. Med åpenbare spor av lydkunst over det hele, som en subliminal audiovisuell mødomshinne du bare så vidt legger merke til siden det samlede inntrykket fort gir deg masse annet å tenke på . Underveis rives det opp masse litterært slagg, direkte politisk aksjon og litt av den følelsen jeg fikk da jeg var syv og så opp på fullmånen og merket hvordan tiden plutselig stoppet opp i det jeg reflekterte over hvor annerledes alt ville bli i år 2000. Og annerledes ble det jo, selv om det kanskje ikke helt tok den mest opplagte formen – i 1970 regnet vi alle med at vi ville ha hytte på den månen der, og helt sånn ble det jo ikke. Jeg har ikke en gang hytte her, liksom. Og den greia med å oppløses i atomer i Oslo for å i løpet av et sekund re-materialisere seg i Stavanger er jo fortsatt science fiction, sammen med den translatoren som skal få folk fra Jupiter til å skjønne hva en amerikansk tenåring sier (Google Translate har en lang vei å gå, for å si det sånn).

Nå hadde jeg jo sett et par av disse forestillingene tidligere, lenge før jeg kom meg på Black Box. Og jeg har jo vært med lenge nok, til å vite at dette er jo langt fra hele bildet, men det er altså hva man har valgt å markere sitt jubileum med. Det skjer selvsagt mer i løpet av 21 år enn det her – retrospektivens eldste stykke er tross alt bare halvparten så gammelt. Selv om det er syv distinkt forskjellige forestillinger har de like fullt nok berøringspunkter til at det ikke lar seg gjøre å ta feil. Kontrastene er konsekvent skarpe, og dynamikken den som oppstår mellom ekstreme ytterpunkter. Du kastes gjerne mellom håp og fortvilelse innenfor hvert stykkes tilmålte tid. Lys og mørke, bombastiske videoprojeksjoner kontra fullstendig stillhet, viskninger og rop, sorg og ekstase. Det aller meste er bygget opp på nok så distinkte motsetningsforhold, så etter konsekvent poetisk logikk eksponeres gjerne genuin og oppriktig smerte rett etter burlesk satire, og rett for passasjer av djevelsk, grim ironi, i en uendelig serie av årsak og virkning det umulig lar seg gjøre å ane noen slutt på. Ikke bare er dette konsekvent, og en konstant innenfor gruppens modus – det kan se ut til at det et sted også faktisk handler om å belyse konsekvens per se. Som om tematikken er metoden, og metoden stadig blir tematisert – og det er selvfølgelig et utsagn man kan le rått av, men det er likevel korrekt. (Vi trakk en lettelsens sukk den dagen noen fant på at vi skulle kalle samtidskunsten for «samtidskunsten», slik at de av oss som opererer innenfor det feltet slapp å bli holdt for narr hver eneste dag fordi vi ville bruke termen «postpostmodernisme» for å orientere oss i hverdagen. Vi blir saktens mobbet nok som det er.)

Hvem valgte så de utvalgte? La meg si noe om tiden da disse folka rotet seg sammen og ved en tilfeldighet – hvis vi skal akseptere muligheten for tilfeldigheter – fikk seg navnet ”De Utvalgte”. Det høres jo ikke veldig tilfeldig ut, gjør det? Der pleier da være et minimum av kriterier hvis man skal velge ut noen, liksom. Det er av forskjellige grunner ikke sjelden jeg tenker meg tilbake til den andre halvdel av 1990-tallet i det siste. Ikke fordi det var noe spesielt som skjedde, selv om det så klart også gjorde det, men for nyansene i det universelle press som lå over alt og alle der vi for hver dag kom enda litt nærmere nyttårsaften 1999. Dette øyeblikket da datorene kom til å konke, alle stjerner på himmelen ville slukne, og vi mentalt forberedte oss på et samfunn basert på samlere og jegere i en post-elektrisk tidsalder. Heller få turte en gang å si ”pre-millennium angst” uten et tilkjempet, desperat ironisk smil der tennene skar seg mot hverandre og svettedråper utkrystalliserte seg i pannen. Vi prøvde å spøke med det, selvsagt, men der var likevel en form for usikkerhet tilstede jeg i det siste har gått og grublet litt over for meg selv. 15 år senere er jo nær sagt alle våre mareritt for lengst blitt bekreftet. En av grunnene til at dette opptar meg kan være at de tingene som lå over oss som en mørk sky den gang ikke bare for lengst er fakta, men også ser ut til å finne veien inn i flere av disse forestillingene; selvpresentasjonen, den terapeutiske samtalen, kommunikasjon som foregår via elektroniske duppeditter, eksistensielle nullpunkt og ikke minst frykten. Alt dette tematiseres og behandles kontinuerlig flere steder i produksjonen til De Utvalgte, både før og etter 1900-tallet, og retrospektiven gjør det tydeligere enn ellers hvor dypt røttene stikker ned i den tid da de tok sitt avgjørende valg, og påbegynte dette prosjektet.

Mest konkret er dette tilstede i Jimmy Young (2007), en oppsummering og redegjørelse for et voldsomt omfattende og krevende identitetsprosjekt, som jeg mener huske skulle lanseres som film på UKS-biennalen i 2001, men som av en eller annen fortsatt uklar grunn ble trukket tilbake og forlatt i limbo. Jimmy Young er en av disse konstruerte skikkelsene som eksisterer som en slags forlengelse av den virkelige personen, og som et speil for resten av verden. Forholdet mellom Torbjørn Davidsen og Jimmy Young er aldri bare et spill med rollemodeller, men beveger seg bevisst mot den borderlinepsykotiske tilstand der en antatt virkelighet imploderer inn i fiksjonens oppfyllelse som realitet. Det opprinnelige prosjektet foregår altså omtrent på samme tid som Ole Jørgen Ness opererer med noe sånn som ti distinkt forskjellige kunstnerskap og pseudonymer, Claus Beck Nielsen erklærer seg selv død og gjør et forsøk på å overleve uten identitet, og Edvard Norton og Brad Pitt viser seg å være den samme personen et sted mot slutten av Fight Club (1999). Bare som et hint om hvor langt vi er oss selv på sporet her. Å gjøre rede for det i 2007 – og 2015 – er selvsagt en utfordring: forestillingen beveger seg nådeløst fra Jimmy´s selvoppfyllelse til Torbjørn´s selvutslettelse, mens de opprinnelige opptakene fra filmfestivalen i Cannes, tundraen på Grønland og en moské langt ute i en ørken flimrer forbi. Den historieløse, åpne identiteten, der kroppen bare blir et av mange instrument for utfoldelse, er selvsagt attraktiv, og kanskje også en sjelden gang innen rekkevidde i den andre halvdelen av et 1990-tall som er på vei ut i cyberspace i plutselig rus over alle muligheter som åpner og lukker seg med akselerert hastighet. Et tiår lenger frem har denne identiteten – og de fleste andre, får man vel si – klart å begå fler overgrep enn den selv har blitt utsatt før, og det er slett ikke få. Katarsisen er ikke til å lure seg unna. Personaen imploderer, avataren kræsjer inn i realitetene, men løper også den andre veien i det alt sklir inn i alt.

Den eponymiske forestillingen De Utvalgte – for å forflytte oss både litt nærmere og fjernere i tid, og i hvert fall rive oss løs fra det forrige millenniets mørke sluttminutter – tar bokstavelig sikte på stjernene, men styrter rett ned i forundringen og absurditeten i refleksjonen over det å finnes til, og spekulasjoner rundt hvordan verden egentlig ser ut. Den begynner med universets uendelighet og slutter i fnisingen over en fjert, og er like perfekt som begge. Å nesten helt basere forløpet på skuespillere med downs syndrom skaper et rom for uforutsigbar progresjon de aller fleste i publikum forholder seg til som ugjenkallelig tapt etter et år på barneskolen, og jeg er ikke sikker på hvorvidt stykket, slik det utfolder seg, er perfekt for de, eller om de muligens gjør det perfekt. Digresjonene ligger stadig på lur under overflaten og dagsformen og de innbyrdes relasjonene farger av seg i en utagering der livets mysterier ikke bare forblir mysterier, men også blir påfallende morsomme. Som ellers er scenariet bygget opp rundt like deler videokunst og sonisk manipulasjon, men det spørs hvorvidt De Utvalgte her sprenger alle muligheter for å definere hva som faktisk foregår. Det er alt for mange uventede grep på en gang; og forestillingen sprenger seg ut av sin egen scene, siver inn i publikum og blir for all fremtid en del av erfaringsmaterialet til de av oss som sitter og tar alt dette inn med åpen munn. I en produksjon som ofte kan få et skrivende menneske som undertegnede til å gripe etter ordet «magisk», er De Utvalgte faktisk direkte, og på alle nivåer, magisk. Og valget av tittel understreker også usikkerheten som direkte uttalt mål og metode. Utvalgte av hvem? Og utvalgte til hva? Og, i det perspektivet som blir anlagt her; hvem i alle dager er det som ikke er valgt ut?

Nå er det ikke tenkt at jeg skal sitte her og herje om den ene forestillingen etter den andre – selv om jeg jo faktisk så langt gjør nettopp det, og selv om det kanskje egentlig er en god idé – men for å utsette de generelle tingene litt til vil jeg gjerne gå mer spesifikt inn på oppsetningen av Jon Fosse´s Skuggar. Den skiller seg ut, dels fordi den er skrevet av noen utenfor gruppen, og dels fordi den i alt vesentlig faktisk er en videoinstallasjon – det lille som faktisk skjer på scenen, oftest i mørke, blir redusert til special effects. Stykket, som allerede i utgangspunktet er minimalistisk på kanten til utslettelse, blir stående så statisk i sitt vagt truende og frustrerte univers av uvisshet at det relativt friksjonsfritt kunne vært plassert innenfor samtidskunstens hvite kube i forbindelse med en eller annen biennale, men på teaterets scene blir dette strenge anslaget gnidd inn på en måte som har alt å gjøre med at du sitter ned i en sal du ikke forlater med mindre du virkelig må gå å tisse. Hvor lang tid ville jeg gitt det hadde det foregått på et museum? Ganske mye, vil jeg si – som alt annet fra De Utvalgte er det besnærende og øyeblikkelig catchy, men det er tvilsomt hvis jeg ville fått sett hele greia innenfor de parameterne. På Black Box er jeg nødt, litt på den samme måten som når en venninne av meg en gang for mange år siden presenterte en liten film på ti minutter der en bitteliten hvit firkant gradvis forflyttet seg nærmere og nærmere til hele lerretet kun besto av hvitt lys innenfor et kortfilmprogram på en kino i Trondheim – selv om Skuggar aldri er i nærheten av å vekke noe som en gang likner på den graden av ufiltrert sinne disse ti minuttene vekket i kinosalen den gangen. Prinsippet er likevel det samme; dette er tiden det tar, og du er med i dette forløpet på verkets premisser – no escape. Ikke noe rom for å mingle videre og fylle på hvitvin på veien videre gjennom lokalene – du er dønn stuck. Det medvirker selvsagt til at gjentagelsene, og den voksende desperasjonen og lengselen etter å komme seg ut som er stykkets episenter, kommer voldsomt i forgrunnen; umerkelig er man som publikum blitt en del av det som foregår. Distansen som etableres av det faktum at all dialog fremføres av barn, som projiseres på frittsvevende hvite baller ovenfor den mørklagte scenen gjør at man ser Skuggar litt på den samme måten som man ser på et akvarium; en annen verden, underkastet en annen logikk, med åpenbare begrensninger, og slett ikke få gjentagelser – men med et altoppslukende mørke vi gjenkjenner som vårt eget. Frykten for uendeligheten som lurer bak de banale, hverdagslige frasene, og nødvendigheten av å komme seg ut av hver eneste kontekst man finner seg selv i før den stivner til et fengsel.

Alle disse forestillingene som foregått under jubileumsfeiringen har dette som et anliggende, men Skuggar er altså distinkt annerledes på nær sagt alle måter, og bare så vidt forankret i den scene det utspiller seg på her, der det grinete spøkelset til Samuel Beckett hele tiden lurer i kulissene. Effektivt og to the point – det er sannsynligvis det minst direkte morsomme stykket i kabbalen, men avgjort det som stikker dypest.

For det skal også være sagt, at De Utvalgte ofte, faktisk nesten hele tiden, er hysterisk morsomme. Det blir trukket veksler på alt fra burleske folkeeventyr til spydig stand up-tradisjon, og det lurer en fullstendig uanet punchline bak hvert hjørne – og der er virkelig mange hjørner her. Visjonæren, med sine insisterende referanser til Jeppe på Bjerget, åpner alle disse dørene på vidt gap og er til tider så vittig at det gjør vondt – akkurat når du har skjønt at hva faen som helst kan skje, så skjer nettopp hva faen som helst, gang på gang, helt til en av Oslo´s mer ikoniske tilreiste gatemusikanter fra Romania blir dratt opp på scenen og rituelt opptatt av det norske samfunn og kledd opp som stormufti, før publikum oppfordres å si fra hvis de vet av et rimelig sted å bo for mannen og hans kone. Her blir gjenkjennelsesfaktoren selvsagt viktig; alle som har beveget seg mellom Oslo S og Aker Brygge på dagtid i løpet av de siste år vet øyeblikkelig hvem dette er, og at realiteten bak dette opptrinnet ser noe annerledes ut – for noen fastner latteren sikkert i halsen omtrent der, for andre vil dette viskelæret mot «virkeligheten» (det der våre forfedre tok en avgjørelse om, som til en hver pris måtte forbli trøstesløst og kjipt så lenge man ikke vinner en i-pad) bety både en utfordring og en forfriskning. Og sånne som meg sitter som altid stabilt i skyggene på bakerste rad og grubler over årsak og virkning, nesten uaffektert. Og jeg husker en samtale jeg en gang for mange år siden hadde med min gode venn og kollega Kjetil Røed om kjærlighet og kvinner og den slags over et voksende antall pils på en av de uteservingene som ligger på veien fra Nationaltheatret ned til Aker Brygge – der man for øvrig tydelig kan høre saxofonen til nevnte gatemusikant fra en benk ved trikkestoppet på en god dag. Eller, jeg husker ikke stort av selve samtalen, men jeg husker en godt voksen mann ved bordet inntil, som etter å ha overhørt oss en stund brøt inn i samtalen med den type konstatering som bare kan komme fra noen som er dobbelt så gammel som en selv; «Dere må huske dette, gutter – at det ikke er dere som velger. Er dere heldige blir dere valgt, og hvis dere er veldig heldige blir dere utvalgt. Men det er aldri et valg som dere tar».

Det aner meg det fortsatt vil ta noen år før jeg helt skjønner vidden av det utsagnet. Men, det meste med noen form for verdi tar jo gjerne noen år.

Tommy Olsson

(artikkelen er også publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2015)