Anmeldelse av “Skipet vol.5 Short cuts” – Norsk Shakespeare Tidsskrift
9091
post-template-default,single,single-post,postid-9091,single-format-standard,elision-core-1.0.11,ajax_fade,page_not_loaded,qode-theme-ver-4.5,wpb-js-composer js-comp-ver-6.6.0,vc_responsive
Title Image

Blog

Anmeldelse av “Skipet vol.5 Short cuts” – Norsk Shakespeare Tidsskrift

  |   Uncategorized

De Vennligsinnede

 

De Utvalgte, altså. For en gjeng!

 

 

Deres nye forestilling Skipet vol.5 Short cuts er den siste og avsluttende i en serie på fem «episoder». Med hybris som omdreiningspunkt reiser et mannskap av musikere, skuespillere og ikke-profesjonelle aktører gjennom fragmenter av virkelighet og myter. De første fire forestillingene har blitt spilt i Malérargues i Frankrike, en skog i Fjaler, i Nuuk på Grønland, på Black Box teater i Oslo og i ei sandgrop på ei øy i Nederland. Nå har de vendt hjem til Nesodden, et sted flere av den faste besetningen bor.
Skjønt hjem og hjem. Spillplassen denne gang er et steinbrudd, vi sitter ute under åpen himmel, det er overskyet og sur vind, mørket omslutter oss, fjellveggene er sprengt og hogget i — det er lite som signaliserer hjemlig trygghet over dette.

Helhet i kontrastene

Det er krevende å skulle fange i ord hvordan ei forestilling med De Utvalgte oppleves, all den tid den innfløkte veven av spill, ikke-spill, ord, musikk, storslagne videoprojeksjoner og spillested har så stor emosjonell effekt. Alt går liksom rett i brystet, hodet strever med å holde følge. Når jeg likevel skal prøve meg på en beskrivelse av Skipet blir jeg gjerne spinnende rundt i adjektiver: Det er både kalkulert og improvisert, hypersmart og hjertevarmt, brutalt og fintfølende, dystert og humoristisk, overveldende og nært på samme tid. Men jeg skal forsøke å komme meg forbi dette og se nærmere på enkelte øyeblikk i Skipet i steinbruddet, og hva som får meg til å føle så sterkt. For eksempel:

I én scene skimter vi utøverne mellom trærne på ei opplyst slette langt bak på spillplassen: Torbjørns Davidsens (sentralt medlem i De Utvalgte) bror Zett Davidsen leder en gruppe unge utøvere (noen av dem enslige mindreårige asylsøkere) i noe som kan oppfattes som nærkamptrening. De følger fysisk hans verbale instruks om hvordan de tvinges i kne før «I snap your neck. You’ll be dead before you hit the ground.» Alle utøverne faller sammen etter å ha mimet hvordan nakken blir vridd om på dem, hvorpå de reiser seg og gjennomfører øvelsen igjen og igjen, hele tiden etter Zetts instruksjoner. Vi får altså høre ham messe «You’ll be dead before you hit the ground» mange ganger. Men innimellom disse gjentagelsene kommer det også poetiske vendinger på norsk: «Du har blitt til en tynn lyd blant alle tynne lyder», «Det er akkurat som det har lagt seg en hinne, en gele av tristhet over deg», osv.

Det hele skjer på avstand langt bak på spillplassen, vi ser ikke utøvernes ansiktsuttrykk, men den oppmikkede stemmen til Zett gjør det hele likevel nært. Når man vet at flere av utøverne i denne scenen er flyktninger fra krig, blir man rett og slett litt overveldet. Spennet mellom de brutale beskrivelsene av folk som blir tatt livet av og de ispedde skjøre formuleringene gjør meg fjetret.

Kunstkritikk og autensitet

Over til starten av forestillinga. Det første som fanger blikket når vi kommer inn på spillplassen er en gjeng ungdommer som spiller fotball under en gatelykt. Er det lokal ungdom? Nei, når vi ser nærmere etter er det scenelys de spiller under. De er altså sannsynligvis med i forestillinga, men vi glemmer dem snart, og tar plass på publikumsamfiet.

«Neimen, det er Tommy Olsson jo!» tenker jeg når en umiskjennelig figur inntar det lille podiet med to skinnstoler som står helt tett inntil amfiet. Den kjente kunstkritikeren ønsker velkommen med å gå rett inn i en for ham typisk beretning om hvordan han forsøker å komme seg til en utstillingåpning, men blir hindret på veien av misforståelser, feilkjøring, sex og festing o.a. «Hva er vitsen med å holde på som jeg gjør?» spør han oss/seg selv – og setter et anslag for kvelden.

Selv om det først er litt overraskende å møte Tommy Olsson på scenen i ei De Utvalgte-forestilling, oppleves han raskt som en helt naturlig del av universet og stilen. Men egentlig kan vel alt oppleves naturlig i en De Utvalgte-setting. Det er som om de kan innlemme alt mulig i sine forestillinger uavhengig av cred, uavhengig av stil, uavhengig av tidligere erfaring hos utøverne – de velger de utøverne og elementene som kan ha noe å si for hvert enkelt verk, hver enkelt tematikk. Intet menneskelig er dem fremmed, liksom.

Talkshow

Snart inviterer Olsson «kveldens første gjest» til den andre stresslessen på podiet. Dette talkshow-aktige oppleves både komisk og dystert, omringet som de er av de mørke skogene og fjellveggen, og at frostrøyken står ut av munnen på både dem og oss i publikum.

Rapperen Nils m/Skills er Olssons første intervjuobjekt. Nils forteller om hvordan han i møte med utfordringer bruker mye tid på forberedelse, på å visualisere ned til minste detalj hvordan det som ligger foran ham kan utspille seg. Men som aktør i Skipet har planene hans blitt forandret hele tiden, så det har i denne situasjonen vært krevende og frustrerende å forsøke å se noe for seg på forhånd. Uansett: Han kommer i sceneintervjuet med Olsson inn på hva han pleier å gjøre når han visualiserer, og det er å forsøke å innlemme sansene og følelsene i det han ser for seg skal skje: «Fordi det sanselige og emosjonelle er det som lagrer seg i de dypere lagene, i underbevisstheten». Det er først ved å ta høyde for dette man får gjort noe som helst av betydning, mener han.

Kanskje er dette et slags budskap for hele Skipet vol 5: Det er bare å åpne opp for det uforutsigbare, og det er helt greit å la følelsene styre.

Blodig

Etter en scene som har vist et bilkrasj, hvor den kvinnelige sjåføren har blitt skåret ut av bilen og stilt seg foran oss, blodig og hysterisk, kommenterer Olsson kynisk (fritt etter hukommelsen min): «Når en bil krasjer i et tre er det som et daft antiklimaks. At to biler kjører inn i hverandre er det mer schwung over. En skikkelig frontkollisjon er et ordentlig møte!»

Dette sitatet oppleves ekstra kaldt all den tid de unge asylsøkerne har flokket til spillplassen. De bivåner bilkrasjet og sjåførens babling om mangel på mestring, som et slags spøkelsespublikum som lytter til et utdrag fra en terapitime for privilegerte.

Utover i forestillinga kan man stadig oppleve de forskjellige scenene som direkte frontkolliderende med hverandre. Ofte er det det simultane ved spillet som virker overveldende: På ett opplyst område kjører en golfbil med pensjonister rundt; de snakker om alt det som er godt i verden, på nabosletten spiller asylsøkerne løkkefotball, mens den droneaktige livemusikken skaper et inntrykk av noe kosmisk. Det er som å være på trekkspillfestival, i en flyktningeleir, på pensjonisttur og i tredje og siste sesong av Twin Peaks på en gang. Apokalyptisk og folkelig, metafysisk og kroppslig.

Frykt

Midt i en litt hysterisk scene hvor en mystisk figur sitter på toppen av en trappetrone og kaster avkuttede hoder ned på publikum, mens en operasanger synger intenst, og faren til Torbjørn Davidsen nettopp har fortalt en lang absurd vits om dronningen som ville være ku, og figuren på toppen av tronen holder på å krype ned trappa med sin bare rumpe opplyst av scenelyset, ruser to motorsykler med førere i fullt mc-utstyr plutselig inn på plassen.

Jeg blir først litt engstelig. Denne plassen er offentlig, ofte brukt til mc-treff, kanskje motorsyklene ikke er en del av forestillinga? Scenearbeiderne stresser panisk med å rulle de store trappetronene vekk fra spillplassen. Er det fordi de frykter reaksjonene til mc-gjengen, er forestillinga kanskje ikke velkommen? Eller har de bare faktisk kjørt sceneelementet fast i gjørma? Hvordan vil disse mc-folkene reagere på scenariet de har ramlet inn i? Vil de være aggressive? Denne usikkerheten gjør meg nervøs, men frykten er jo ikke rasjonell (det er vel få mc-miljøer i Norge som oppfører seg spesielt aggressivt?).

Denne kollisjonen av verdener – høytsvevende scenekunst og mer folkelig harrykultur – bygger opp mot enda mer ladede scenarier preget av virkelig utsatthet.

Emosjonene og ordene

For eksempel når det kommer enda flere motorsykler kjørende inn på plassen. Vi blir blendet av frontlysene, de høye motorlydene gjaller mot fjellveggen. Når de til slutt stiller seg opp på rekke med frontlysene rettet mot oss, det blodige trafikkofferet fra bilkrasj-scenen står stille som en hjort foran lysene, og dette bildet hales ut i tid, klarer jeg nesten ikke å tenke eller puste, jeg bare grøsser og hjertet hamrer intenst.

Jeg har bare sett vol 3 av de andre forestillingene i Skipet-serien, den som ble spilt på Black Box teater i Oslo. Her var flyktningekrisen et sentralt tema, hvor de blant annet brakte inn et helt kor av «båtflyktninger» på scenen. Når de i volum 5 lar mindreårige, enslige asylsøkere få spille en viktig rolle kan man si flyktningetematikken er dratt enda nærmere. Ut av båtene og inn i landet, vekk fra massen over på enkeltskjebnene. Scenen med trafikkofferet i front av rusende motorsykler sier noe om dette, men det taler med voldsom kraft direkte til emosjonene og underbevisstheten, intellektuell analyse blir kanskje overflødig.

Uendelig vennlighet

Én ting synes jeg ofte går igjen i De Utvalgtes arbeid: Forestillingene deres er alltid vennlige. For det første ligger vennligheten i at intet menneskelig er dem fremmed, de nikker anerkjennende til alt. Det er videre så fint når fortellende kunst viser utøvere som alltid vil godt, når de ikke gjør noen karakterer onde eller kalde kun for å skape dynamikk i det som spilles ut. Selv om det onde og kritiske absolutt er tilstede i forestillingene, er det ikke påklistret som dominerende trekk ved enkeltkarakterer. Forestillingene deres er gode eksempler på at kunstverk og fortellinger kan være dynamiske og interessante med en gjennomgående vennlighet som rettesnor. Det er oppløftende.

Det er talkshow-vert Tommy Olsson som får siste (verbale) ord i forestillinga. Han har gått bort til baren i steinbruddet, og derfra projiseres ansiktet hans enormt opp i svart-hvitt på fjellveggen. Han forteller om at han begynte å skrive dagbok den dagen han flyttet til Norge, men at prosjektet endte i kun én setning: «Det tar aldri slutt»

Selv om dette lyder dystert, sier det også noe om De Utvalgtes sceniske uttrykk. Det de setter i gang fortsetter gjerne å vokse hos tilskuerne. De gir plass til oss alle som medskapere. Frontkollisjonen mellom uttrykk glir sammen i en større helhet. Og denne virkeligheten, som på ingen måte er naturalistisk, speiler kanskje vår felles virkelighet. Forestillingen lar oss innta en tilstand hvor vi kan ta inn både det smertefulle og mørke, fordi det er løftet frem på en uforutsigbar, omtenksom og vennlig måte.