Anmeldelse av Fem forestillinger om døden: Dypt menneskelig, enormt vakkert
9337
post-template-default,single,single-post,postid-9337,single-format-standard,elision-core-1.0.10,ajax_fade,page_not_loaded,qode-theme-ver-4.4,wpb-js-composer js-comp-ver-6.3.0,vc_responsive
Title Image

Blog

Anmeldelse av Fem forestillinger om døden: Dypt menneskelig, enormt vakkert

  |   Uncategorized

Av Mariken Lauvstad, Scenekunst.no

På samme måte som døden er krevende å representere i kunsten, er virkelig glitrende scenekunst vanskelig å finne ord for. Vakrere scenekunst enn Fem forestillinger om døden skal du lete lenge etter.

Fordi ingen levende mennesker har innsikt i dødens vesen, er den også umulig å representere. Men kanskje er det også nettopp derfor kunsten og døden er så tett forbundet. Vi søker oss tilsynelatende til kunsten i våre forsøk på å avdekke døden og gi den form. Kunsthistorien er full av symbolrike metaforer, mytologiseringer og personifiseringer av døden, flere har endt opp som kommersialiserte og ufarliggjorte klisjéer. Uansett hvilken vei man velger med døden som tema, er det å formidle den på en treffende måte, en svært krevende oppgave.

De Utvalgte har lenge hatt døden som en slags kunstnerisk og tematisk underliggende drivkraft. I Fem forestillinger om døden er den blitt skjøvet tydeligere fram. Forestillingen er en videreutvikling av Ingeborg Eliassens konsept Gammel fra 2004, og er dedisert Kari Winge Onstad (24.02.41–24.03.20), som døde brått under arbeidet med forestillingen.

Kjernemedlemmene i De Utvalgte er Boya Bøckman, Kari Holtan, Anne Holtan, Torbjørn Davidsen og Anne Gerd Grimsby Haarr  , men kompaniet samarbeider med eksterne kunstnere ut fra hvert enkelt prosjekts egenart. I Fem forestillinger om Døden har kompaniet blant annet knyttet til seg ekspertise i kybernetikk og robotikk fra NTNU i Trondheim. De Utvalgte har et særegent uttrykk i grenselandet mellom performance, visuell kunst og teater, og har vært pionerer i utviklingen av 3D-teknologi som scenografi og dramaturgisk komponent.

Det enkle, hverdagslige mot det store, universelle
Ved oppmøte i Black Box-foajéen er det vanlig korona-kohort: Vi blir inndelt i små grupper som får gå inn til forestillingen med om lag ti minutters mellomrom. Hver enkelt får utdelt et headset og munnbind, og så tusler vi inn i salen på rad og rekke. Det er noe med den kliniske korona-atmosfæren som liksom gjør broen over til forestillingsfiksjonen en smule lenger for meg, og jeg forventer at jeg også denne gangen skal behøve lenger tid på å komme inn i ting. Men allerede i det jeg lener meg tilbake i stolen foran det første «rommet», blir jeg sugd inn.

Fem forestillinger om døden består av fem   titteskap, eller vinduer om du vil, inn til fem ulike menneskers liv. Vi betrakter dem gjennom glass, og det at de er fysisk atskilt fra oss på den måten blir i seg selv et bilde på avstanden fra det som er levende, og dermed fysisk tilgjengelig og nært, til det som er dødt og som vi ikke kan berøre. Hvert rom består av fragmenter, slik minnene om et menneske som er borte kun er biter og bruddstykker av alt de i virkeligheten var. Enkelte av skikkelsene vi skal møte har allerede passert dødens grense, andre står på ulike måter like ved den.

Visuelt univers
I det første rommet sitter en eldre mann i en stol. Han ser ut på oss, men blikket er vendt tenksomt innover. Han bare sitter der, med de gamle, ru hendene sine i fanget. På et lite sidebord står en kinesisk tekanne og en tekopp. Veggen bak er dekket av en gammeldags mønstret blomstertapet. Ut av veggen, høyere oppe, strekker forkroppen og det massive hodet og geviret til en hjort seg. Som en abstraksjon over utallige hjorters posthume skjebne som hattehengere blir den et bilde på døden, et slags sendebud. Der den gamle mannens indre monolog kun høres som en stemme, mens munnen hans forblir lukket, blir hjortens øyne og munn levendegjort med animasjon. Samtalen mellom mannen og hattehengeren glir fra det helt trivielle til det universelle – fra løse tanker om tørst etter te, til konkrete grublerier om død og mer poetiske, merkelige utsagn som «jeg blir kvalm av å drukne i meg selv» og liknende. Parallelt med at de eksistensielle tankene om den glidende døden tar større plass i mannens hode, begynner tapetet å endre grafikk. Det er som om det bølger, som om hele rommet dras med ut på det åpne hav. Hele den korte scenen er så fullkommen i sin vakre, enkle og kloke underfundighet at øynene mine fylles med tårer. Men som den gamle mannen selv konkluderer – man kan ikke bli værende for lenge i slike grublerier. Og i det tankene hans glir tilbake til det trivielle, endrer også rommet og lyset karakter igjen.

Møter mellom menneske og teknologi
Hvert av rommene vi vandrer videre til har sin egne særegne skjønnhet. Som den gråhårete mannens (Thorbjørn Martin Davidsen), der han sitter foran et arbeidsbord med en Mac, gamle matrester og tomme ølbokser, og leser inn sitt eget minneord i en mikrofon, med en liten blå og hvit robot som eneste selskap. «Thorbjørn Martin Davidsen er død,» begynner han høytidelig, og ramser opp egne karakteristika. Han er ikke nådig heller, og konkluderer med at han som menneske har vært «overflatisk, dypest sett». Dette er bare ett eksempel på den humoristiske lettheten og lekenheten som hele tiden følger forestillingen. Fordi bildene både er så originale og så teknisk og visuelt kløktig utformet på samme tid, blir de enormt sterke. Som gjennom måten den vesle roboten levendegjøres på og stryker sin hvite, kunstige robotarm over Davidsens arm for å trøste. Paradoksalt nok er det i møtene mellom aktører og avansert robot-teknologi/animasjon at noen av de sterkeste øyeblikkene i forestillingen oppstår. Disse situasjonene blir også bilder på menneskers tilkortkommenhet og ensomhet i den teknologiske og gjennomdigitaliserte virkeligheten vi jo har skapt og som omgir oss. I det hele tatt har forestillingen en dyp menneskelighet ved seg, og tar opp i seg vår naturverdens langsomme død og transformasjon: «Jeg er ikke så bekymret, jeg, for at jorda går under,» sier Davidsen, og forklarer nærmest liketil at alle fortellinger har jo en slutt. Da er det vel ikke så rart å tenke seg at den om menneskeheten, har det også.

Et liv i kunsten
Kari Winge Onstads rom har form som et stort glassmonter. Der inne sitter barnebarnet hennes, Aurora Winge, på en sort divan med bestemorens etterlatte sko på føttene. Gulvet er dekket med et mykt, hvitt gulvteppe. Ved siden av divanen står en gammel kommode og et teakspeil. Barnebarnet kikker litt i smykkeskrinet med bestemorens gamle smykker, prøver på hennes røde fuskepelsjakke, og hele tiden hører vi Kari Onstads stemme i høretelefonene. Noen av Knausgårds mest berømte setninger er blandet med vakre, opphøyde ord om teaterdivaen Onstad. Teksten befinner seg et sted mellom hyllest og forskjønning. Dette vekker mange tanker hos meg. Et helt liv levd i kunsten, har man på sett og vis rømt fra livet da? På mange måter innebærer kunstnerisk virksomhet det å søke seg inn i et illusorisk alternativ til verdens konkrete og fysiske realiteter. Er det dermed en flukt? Eller kan det tvert imot være slik at man, for eksempel gjennom de tette og ofte uvanlig nære arbeidsrelasjonene som inngår i et mangeårigscenekunstkompani, kan komme enda nærere livet i sin essens?

En anmelder overgir seg
Jeg kunne trukket frem hvert eneste øyeblikk i denne forestillingen. De to gamle venninnene Eva og Kari på det lille, gule kjøkkenet. Den nakne eldre, mannen, sittende i lotus i en 3D-blomstereng, med en birøkterhatt på hodet – som mumser honning fra en krukke og fabulerer over livets viderverdigheter til lyden av summende insekter og fuglekvitter. Men uansett hva jeg beskriver fra denne forestillingen vil det være en reduktiv øvelse, for språket mitt klarer ikke favne akkurat på hvilken måte eller hvorfor nettopp disse bildene er så vakre.

Det siste rommet er ikke noe unntak, tvert imot. Det strekker seg en underliggende kjærlighet til det vidunderlige ved verden og menneskene. Katalogteksten lovet nær livet-opplevelser, og det er et godt begrep. På dette tidspunktet i forestillingen er man kanskje aller nærest. En emosjonelt overveldet anmelder må bare overgi seg: tårer og snørr renner bak klumpete 3D-briller og det ukomfortable munnbindet. Skrått nedenfor meg sitter en annen publikummer og gråter med armene foldet rundt seg selv som i en slags ensom korona-klem. Slik blir vi kanskje begge to forlengelser av de pussige og vakre karakterene vi nettopp har møtt. Når lyset til sist slås ned kan vi i publikum et øyeblikk se oss selv reflektert i glasset foran oss, som et slags finurlig memento mori.

Jeg har ofte tenkt at scenekunst på sitt beste skaper fortettede øyeblikk, et slags livsnærvær i høyere potens. For en anmelder som iblant frykter mengdetretthetens nummenhet, er det godt å kjenne hvor sterkt jeg fortsatt kan oppleve scenekunst når den virkelig slår meg i bakken. Jeg tenker etterpå på hvor fantastisk det er at kunst som dette finnes i verden og kan berøre meg så sterkt i noen korte, men svært betydningsfulle øyeblikk.