"Under den elektriske sol "

      De Utvalgte / Ensemble 2000
Fritt etter Sam Shepard, Stig Larsson og Tennessee Williams
Regi og manus: Thorkil Evan Nielsen

Tid for alle teaterformer
Anne Britt Gran Morgenbladet 24 april 1998

- I Under den Elektriske sol er det resirkuleringen av realistisk skuespillerstil som først springer en i øynene. Det kan jo virke noe pussig for et (norsk) publikum som vesentlig ser realistisk teater, at den realistiske skuespillerstilen allerede i dag kan resirkuleres som en gammel form. Det kan den altså.
I tidligere oppsetninger har De Utvalgte benyttet seg av både performanceteknikker og av et  mer fysisk, teatralt formspråk. Denne gangen rendyrkes realismen, og vi møter tradisjonelle spilte karakterer. Realisme medfører som oftest illusjonsteater og en type "vegg" mellom scene og sal. De Utvalgte benytter realismen som skuespillerstil, men de lager ikke illusjonsteater.

-Hva er forskjellen på den skuespillerrealismen vi ser på Nationaltheateret og den som er i gjenbruk hos De Utvalgte? Og er det noe poeng at man skal se forskjellen? Tidligere har det vært et poeng å vise forskjellen, gjerne gjennom kontraster til ikke-realistiske former, og gjerne for å dekonstuere motsetningen etterpå (f.eks Woostergroup)
I tidligerere forestillinger demonstrerte man:  Ja, se vi resirkulerer mimiske og realistiske former. De Utvalgte bare gjør det- ukommentert. Det kan allikevel aldri bli den samme realismen.
-Videre beveger De Utvalgte seg fritt mellom film, fjernsyn, massekultur, kitsch, camp, eksistensialisme, absurdisme, naivisme, ny musikk og
you name it. Innholdsmessig er forestillingen svart, alvorlig og urovekkende. Uttrykksmessig er den leken i sin sjonglering mellom ismer og kunstneriske grep.

-Med De Utvalgtes forestilling får vi demonstrert at det nå er tid for alle former for teater. Også resirkulert realisme. Ingen former forplikter seg lenger til å uttrykke tidens ånd, hevder Perniola, en ånd som ikke lenger finnes. Jeg vil heller hevde: Det at teatret nå utrykker alle tider, kan betrakes som tidstypisk.
 

          De Utvalda nøjer sig inte med teater
   Av Lena Strømberg GP

-De Utvalgte. Det låter något. I jantelagens hemland der den som råkar stå lagligt till riskerar att få huvudet avhugget klingar teatern namn mer enn lovligt uppstudsigt. Kristallklar humor.
I denna forestellingen blandas teater med musik och videokonstellasjoner visas på en skjerm som måler sex ganger tre meter.
- Vi gjør det for å få mennesker til å oppleve naturens skjønnhet på en ny måte, seier regissør Thorkil Evan Nielsen. En lite overraskende kommentar.

Et hotell er platsen. Der jobbar en kvinna. Dit kommer en mann. Gjesten får ett rum. Vad som helst kan henda her. Vem som helst kan knacka på dørren. Ett rum er begripligt, enform vi kjenner igjen, om en utan fyra veggar och tak så endå med børjan och slut. Lika øppen som scenløsningen er skiftena osynliga mellan drøm och verkelighet.
Publikum bjuds inn till den dødssjuke mannens verden. Från en konkret verkelighet till abstrakta hallucinationer. Från realism med siktet instillt på ett annat mål.
 

       Hotellnatt i helvete
Et sofistikert, elegant og velprodusert stykke
Cathrine Th. Paulsen

-Man vet aldi hva man får på Black Box. Forestillingene varierer fra det håpløse til det sofistikerte og elegante. "Under den elektriske sol" er et forbausende stykke av den sistenevnte sorten.
- Det mest fascinerende ved forestillingen er den store helheten over produksjonen. Scenografi, lys, musikk og videovinduet som forandrer seg hele tiden i tilegg til et balansert samspill mellom skuespillerne skaper en nesten altoppslukende opplevelse.
Musikerne både de til stede og de på bånd, er utmerket, bare ved en viss minus for sangerens intonasjon.
- Historien tar opp spørsmål som vold i mediene, ufrivillig  barnløshet, psykisk terror, sadomasochisme, og ikke minst kommunikasjon i mediealderen, uten å belære. I stedet insisterer handlingen ved sin tilstedeværelse.-

Spilt i Oslo, Göteborg, og Århus i 1998

Klikk på bildene for større kopier.