En motsatt optikk

av Therese Bjørneboe

Klassekampen 06.02.09

         ”Skuggar” utspiller seg i et, ... hvor sekspersoner møtes, som har nære familiebånd til hverandre. De er forvirret om når de sist så hverandre, om det var nettopp, eller for lenge siden. Tittelen antyder at stemmene bare er en slags ekko, personene er kanskje døde, eller i ferd med å dø. I sesongprogrammet til Black Box blir oppsetningen presentert med fotografier av barn, og billedtekst som svarer til rollefortegnelsen: Kvinna, Mannen, Far, Mor, Jenta og Kameraten.

Det er altså barn som skal spille. Dermed antydes det også at denne forestillingen føyer seg inn i De Utvalgtes prosjekt, som en slags realityteater.

I utgangspunktet kan man stille seg litt skeptisk til å bruke barn i en Fosseoppsetning, fordi det kan resultere i en kalkulert naivitet. Men barna er instruert i en form for ikkespill. De medvirker ikke ”live” på scenen, man bare i videoopptak.

         Det henger seks hvite gipsbobler ned fra taket, og på disse boblene projiseres det videoopptak av de seks barna i close-ups. Det skaper en intimitet og distanse.

Fosses sceneanvisninger sier ingen ting om hvordan rommet ser ut, men antyder en slags dramaturgi, hvor det er som om rollefigurene blir koblet ”av” og ”på” avhengig av om de blir snakket til eller snakker. I denne oppsetningen løses det ved at bildene av barna projiseres på forskjellige bobler, avhengig av situasjonen. Slik ser man noen ganger bare ett ansikt, andre ganger to eller tre, og none ganger alle.

Men i åpningsbildet er scenen tom: Vi ser videoer av løvtrær på en stor skjerm bak på scenen, og på gipsballongene. Så kommer en eldre mann inn og setter seg på en benk. Foruten barna , medvirker det fire gamle i forestillingen. De beveger seg lydløst i bakgrunnen, mens det er barna som fremfører teksten.

         Barna forholder seg til teksten med en umiddelbarhet som nesten kan oppleves som skremmende, i hvert fall på teaterets vegne. De leser teksten uten baktanker, og med en naturlig tillit til ordene. Samtidig som de er konsentrert som om de spilte på et instrument. Rytmen til Fosse later til å gi teksten en fysisk forankring som gir barna stor hjelp – og noen ganger lyder jo også Fosses replikker som barneregler.

I dette stykket er det tydeligst i en dialog hvor Jenta vil ha Mannen til å si at han har savnet henne. Men det får han seg ikke til:

         JENTA: Kan du vel (...)

         MANNEN: Etter deg

         JENTA: Ja eg har

         MANNEN: Ja eg har

         JENTA: Sakna deg

         MANNEN: Sakna deg

         JENTA: Sei alt saman

(Osv.)

Hun som spiller Jenta blir litt propell av denne replikkvekslingen. Andre ganger setter hun øya på stilk, i en stolthet eller forundring. Eller trekker inn snørra. Men alt dette gir en akutt følelse av kroppslig motstand og nærvær som nærmest oppleves som forbilledlig når det gjelder Fosse.

         Noen barneansikt har en aldersløshet ved seg, noe nesten gammelmannsklokt. Det oppstår øyeblikk i denne forestillingen som slår hull gjennom taket.

Videoen skaper en trygg ramme. Publikum behøver ikke sjenere seg for at barna mangler kontroll over virkemidlene sine . De leser med intensitet, spontanitet og oppdagerglede som gir et inntrykk av at de leser teksten for første gang, men de snubler aldri i ordene.

Underveis er noen ganger jeg lurer på om konseptet er i ferd med å tømme seg. Men så dras jeg inn igjen, og slutten fungerer bedre enn den norske urpremieren i 2006 (regi: Falk Richter). Ved å la barna spille rollene som gamle, kan De Utvalgte sies å stryke teksten mot hårene. Resultatet er likevel at det oppstår en reell dialog med stoffet. Det religiøse nivået hos Fosse blir avmystifisert , men aldri borte.