SKUGGAR

– Andreas Wiese, Dagbladet 4/2-09

Bilde og språk: En tekst åpnes på uvant vis.

De Utvalgte er en Norsk teatergruppe med et fint rulleblad. Tidligere har de satt opp ”Bang Bang Club” og ”Jimmy Young” forestillinger de har turnert med i Norge og utlandet.

Denne gang har de tatt for seg Jon Fosse og hans teatertekst ”Skuggar”. Det er en underlig, annerledes og urovekkende tekst: Stemmer fra kvinner og menn som befinner seg i et slags limbo, et sted bortenfor livet, et sted de ikke kan bli og ikke klarer å gå fra. Her flyter nåtid sammen med minner fra fortida, det skikkelsene har igjen fra livet er minnene om sine forhold og relasjoner til hverandre. Kanskje. Eller kanskje er det hele bevissthetsrommet til en person, minner om de andre som spilles i hans hode, der replikkene kverner i sirkler rundt scener, begivenheter og forhold han ikke kan glemme.

Det er ingen enkel tekst å sette opp. De Utvalgte og regissør Kari Holtan har funnet et svært særmerket grep.

Seks barn snakker

Et åpent scenerom der det på bakveggen er projisert en vakker himmel i bevegelse mot natt. På benken foran sitter en stum mann. I rommet mellom han og oss svever seks store, hodeformede gipsformer i lufta. Og på dem projiseres så ansikter - ansikter som snakker til oss og hverandre. Det er Fosses tekst. Men det er barn som snakker, ordene er gitt seks barn som snakker eldre menneskers tekster.

Under de seks ansiktene beveger fire eldre mennesker seg stumt. De møtes, er nær hverandre, skilles igjen. Og de seks stemmene fra det andre stedet ser mot slutten mot en annen tilværelse, der de igjen ser seg selv.

Svevende hoder

Det er en fin løsning. Den gir oss mennesker som snakker, uten at menneskene er fysiske, bare ansikter projisert på gipshoder. Ordene får stemme, om ikke kropp. Og samtidig løftes ordene fram, framsagt som de er av barn hører man dem på nytt, på en annen måte, med en undring lik barnets undring. Kanskje fordi barna snakker om erfaringer de ennå ikke kan ha fått, med ord som ennå ikke har preget seg i dem, men med tida vil, oppnås en effekt av opphevelse av tid og rom - det blir stemmer som snakker til oss fra et tidløst annet sted, samtidig som de er intenst her og nå. Resultatet er scenisk poesi, eksistensiell undring og en nærmest meditativ kontemplasjon – blandet med en litt henrykket forbløffelse over hvor fint barnas tekstfremføring kan fungere. Det blir et tankevekkende, annerledes teater, som fra et annet sted, gitt oss her og nå.