Aftenposten fredag 6. 2. 2009

Utfordring. Det frie scenekunstfeltet utfordrer vanetenkningen.

Barnets blikk og ord gjør susen

Kommentar

Inger – Margrethe Lunde,

Kommentator

HAR DU SETT  tre produksjoner av Jon Fosse på et institusjonsteater, har du i grunnen sett dem alle. Grovt forenklet, men likevel i nærheten av en virkelig opplevelse. Fosses tekster er ekstremt åpne, monomane og dyptloddende på samme tid. Det ene skuespillet likner det andre i form og innhold.

Fremført på en tradisjonell scene kan det paradoksalt nok både bli pompøst og selvhøytidelig. Ikke fordi teksten i seg selv er det, men fordi Fosses tema, det uutsigelige er vanskelig å spille. Grensen mellom det subtile og det komiske kan noen ganger bli syltynn.

Befriende. Det er ikke like lett å konkludere med tirsdagens première Skuggar av Jon Fosse i regi av kompaniet De utvalgte, som har eksistert siden 1993. Kunstnerisk balanserer de i overgangen mellom teater og virkelighet, mellom det autentiske og det konstruerte. Selv om den aktuelle forestillingen ikke er optimal i alle ledd, gir den et godt og befriende bidrag til rekken av Fosse – iscenesettelser.

Skuggar handler om seks personer: Kvinna, Far, Mor, Mannen, Jenta og Kameraten som møtes et sted som er kjent og ikke-kjent. Tiden er oppløst. Rommet kan like gjerne være døden, det evige livet, som den ordløse eksistensielle uroen som vi bærer i oss.

I stedet for voksne skuespillere som spiller teksten, ser vi videoprojiserte barneansikter på kloder, forstørrede hodeformasjoner, hengende ned fra taket.: ”Kvar er eg?” ”Eg har ikkje  sett deg på så lenge”. ”Tida går jo så fort….” spør og svarer de i usikkerhetens dans av korte setninger. Tindrende, klare, våkne, alvorlige snakker de om noe de vitterlig ikke har erfart. Eller har de det?

Uforbeholdne blikk. Når barna – projiserte englehoder, nær sagt - blir bærere av Fosses tekst, blir kommunikasjonen flerdoblet. Deres ukunstlede, naturlige språk og uforbeholdne blikk skaper i seg selv påtagelig nærvær og lys. Det glimtet av lys som også teksten så vidt setter ord på. De Utvalgte kobler noe uventet med det forventede. Vi opplever mer og på langt flere nivåer, både intellektuelt og emosjonelt.

Det frie scenekunstfeltet baserer hele sin virksomhet på ny erkjennelse gjennom spørsmål og bruk av virkemidler. Resultatet er like mye underliggjøring som det kan vekke ubehag. Billedkunst, tekst, multimedia, lyd, lys, dans, teater og vitenskap kan være likestilte elementer,

Skuggar iscenesatt av De Utvalgte som vises frem til 15.februar på Black Box Teater i Oslo er et godt eksempel på scenekunst som utfordrer konvensjonene. Fire eldre mennesker/ skuespillere befinner seg til tider på scenen. De sier ikke et kvekk.