Av Siss Vik

De Utvalge er den type teatergruppe som gir Kulturrådet hodepine når de leverer søknadsskjema om støtte. Måten den syv år gamle frie sceniske teatergruppen arbeider på lar seg vanskelig rubrisere inn i noe som helst skjema for tradisjonell teatervirksomhet, og kan være vanskelig å få grep om. De Utvalgte jobber uten manus, velger lokaler etter hva de skal oppføre, og tar med seg samarbeidspartnere fra andre kunstuttrykk, andre medier, og andre land. Helgens forestilling Kultur vil i så liten grad ligne en teaterforestilling at man kan spørre seg om publikum vil skjønne når skuespillerne spiller og når de er seg selv. Men det er da også poenget, visstnok.
 Helgens forestilling er den siste av tre forestillinger som har Oscar Wildes dekadenseklassiker Bildet av Dorian Gray (The Picture og Dorian gray, 1890) som gruppen kaller en "referansemadrass". Forrige forestilling med samme tema foregikk i Villa Stenersen i november  i fjor. Teatergruppen skal fungere både som som vertskap for et sleskt coctailselskap i den dekadente Dorian Grays ånd, og spille sine roller innenfor dette konseptet. De skal gi sine gjester en omvisning i estetisk oppdragelse, akseptnarkomani og designet identitet. I grenselandet mellom selskap og teaterforestilling blir grensen mellom spill og vanlig samtale syltynn.

I Villa Stenenersen blir jeg møtt av fem vennlige, hvitkledde mennesker: Torbjørn Davidsen, Kari Holtan, Anniki Wahlöö, Marius Kolbenstvedt, og Pia Maria Roll. Instruktør Joachim Hamou er dongerikledd. Idet skuespillerne guider meg rundt i villaen mens de forteller om Oscar Wilde, om huset og om Rolf Stenersen selv og om den forrige forestillingen blir jeg usikker på om jeg blir utsatt for spill. Instuktør Joachim Hamou bryter vennlig regelmessig inn og inviterer oss til å gå en etasje høyere opp, eller ned til kaffen. Er han en regissør for en teaterprøve med en journalist som prøvegjest, eller er han en teaterinstuktør bekymret for at den korte prøvetiden skal løpe fra gruppen? Er jeg blitt paranoid av De Utvalgtes taktiske nedbrytning av skuespiller- og tilskuerrollene, eller tuller skuespillerne bevisst med meg for å beholde mystikken rundt forestillingen? Siden forestillingen ikke eksisterer uten et publikum som kan delta, er det ikke mulig å se prøver, og jeg må stole på det skuespillere og regissøren er villige til å dele med meg.
 For å beholde illusjonen om forestillingen som et selskap i dekadensens ånd skal nemlig ikke for mye avsløres, verken for meg eller for Morgenbladets lesere. Temaene publikum skal spores til å tenke gjennom etter å ha opplevd Kultur kan i hvert fall røpes til å handle om overflate og dybde, identitetsdannelse og estetikk som tilhørlighet.
 De Utvalgte mener Bildet av Dorian Gray er blitt aktualisert av våre dagers individualisme, produktfiksering, av bruken av ting og merker til å danne seg en identitet. De nevner som eksempel at unger i dag går hen og får Nike tatovert på armen - et masseprodusert merke som skal markere individualitet. Gruppen er likevel ikke bare kritiske til dyrking av overflate:
 -Selve forestillingen dyrker også fram en forestilling om kjøpt identitet, sier produsent og koseptutvikler Pia Maria Roll.
 -Dorian Gray er en figur som er et tomt skall i begynelsen av romanen, som fyller seg opp av andres meninger, av ting og estetikk og parfymer, følger skuespillerne opp. Han valgte sin selskapskrets med omhu og brukte den eksklusive klikken til å markere og forfine sin identitet. Ved å invitere så få til forestillingen vår og velge spesielt ut hvem vi ber, og degge for dem med champagne og omvisning , går vi inn i denne verden, samtidig som vi er bevisste på vår egen nytelse over å ha dette utrolige funkisslottet som vår lekegrind.

 Fore en utenforstående er det likevel uklart på hvilken måte Oscar Wildes Dorian Gray står i forhold til forestillingen på. Spesielt for De Utvalgte er måten de har jobbet fram forestillingen på, forklarer Roll:
 -Vi bruker ikke et forhåndsskrevet manus, men tar for oss et verk eller tema som fascinerer oss. Så går vi dypt inn i det tematikkomplekset fra forskjellige vinkler og inviterer folk til å snakke med oss om disse temaene. Ut fra disse samtalene kan vi trekke elementer og situasjoner som vi bruker aktivt i forestillingene, og noen av de vi snakker med inviterer vi også til å delta i forestillingen.
 Denne gangen skal fremtidsforsker Erling Dok Holm og kunsthistoriker Eirik Bøe snakke om temaer som berører Dorian Gray, henholdsvis om hvordan man bruker ting til å definere sin identitet, og om historien til funkiskatedralen Villa Stenersen, som utgjør en essensiell scenografi for forestillingen. Skuespillerne vil bevege seg rundt i lokalet og både fungere som vertskap og spille roller, og musikere vil skape den ønskede stemningen.
 -Det virker som om dere er på jakt etter et meget spesielt publikum, om helst skal vite en del om Villa Stenersens historie, om Dorian Gray og Oscar WIlde, og være ganske så sofistikerte i måten de tenker omkring kultur, liv og kunst, dekadanse og identitestsbygging. Er det ikke et ekskluderende prosjekt dere presenterer?
 -Vi har bedt alle slags folk til forestillingen: Kultursnobber, basketballspillere, fulle folk, barn og eldre. Det er litt av målet med vårt teaterarbeide - å nå utover det snevere teaterpublikummet.
 -Men referanseverket Bildet av Dorian Gray bør man vel kjenne godt?
 -Det er ikke nødvendig, men det vil gi en viss ramme for assosiasjoner i forhold til forestillingen, bedyrer skuespillerne. Dorian Gray er som bibelen, alle har en idé om hva boken dreier seg om selv om man ikke har lest den. At den har noe med forholdet mellom kunst og virkelighet å gjøre, med å dyrke skjønnhet på bekostning av liv og med en dekadent livsstil. At Oscar Wilde selv ble fengslet på grunn av indisier om hans eget liv lest ut av boken gjør temaet mellom kunst og liv enda sterkere. Samtidig kommer foredragene eksplisitt til å dreie seg om disse temaene, som man vil få en referanse å lese forestillingen gjennom. Foredragene, den sosiale konteksten selskapet gir, Villa Stenersen som scenografi, musikken og dramatiseringen vil fungere i dialog med hverandre og gi ulike inntrykk om den felles tematikk.

Opplevelsen av forestillingen vil også avhenge av hvor man befinner seg i huset til enhver tid, og hvem man snakker med. De som treffer på skuespiller Marius Kolbenstvedt for eksempel, vil muligens ende opp i en samtale om en annen bok enn Dorian Gray. Joris-Karl Huysmans tidligere dekadente roman Mot Stømmen (A Rebours 1884) er det verket som har betydd mest for Kolbenstvedt i utviklingen av Kultur. Hovedpersonen i Dorian Gray leser nemlig Mot Strømmen i boken, og blir svært fascinert av den. I Huysmans roman gjenskaper hovedpersonen kjente dekadente scener fra verdenslitteraturen, og Dorian vil selv gjenskape scener fra Huysmans roman. På denne måten blir forestillingen til De Utvalgte en etterligning av en etterligning av en etterligning og så videre. Blir man ikke bare svimmel av så mange lag?
 -Det håper vi da inderlig, sier Roll. Men dette handler også om å speile våre forfengelige behov for å smykke oss med kunnskap og referanser, vise vår egen dannelse.
 -Og publikum skal delta i denne forfengeligheten?
 -Selskapet som ramme om forestillingen gir alt som skjer et "teatralsk" eller dramatisk preg, poengterer Hamou. Bare i kraft av identiteten som skuespillere vil alt skuespillerne sier og gjør oppfattes som spill. Dette påvirker også publikum. Kommer en skuespiller bort til deg og prater med deg, blir du plutselig en del av spillet, både for de som ser og hører på dere, og for dere selv. Folk blir veldig selvbevisste av denne formen for teater. Tradisjonelt teater og film er virkelig de to store ivaretagerne av illusjonskunsten i dag. Hvis teater er illusorisk har man bommet med poenget om å lage kunst. Kunst må være noe som påvirker en, eller gir en stor opplevelse. Det er det som er kultur. Kultur spilles lørdag, søndag og mandag, og selv om det er sendt ut inbydelser til de som er invitert, forsikrer De Utvalgte meg om at det bare er for de nysgjerrige å komme innom Stenersenvillaen i Tuengen allé 10c.
 -De kan jo komme, så får vi se om det er plass til dem.
En pussig invitasjon. Ekte eller en del av den dekadente poseringen? Selv er jeg ikke sikker.