«alle dine forferdelige, fascinerende, giftige , vidunderlige teorier»
om Oscar Wildes roman The Picture of Dorian Gray (1891)

av Finn Skjoldbjærg
 

Selv om enhver bør bruke både mye tid og egen fantasi på kunstverk - det
være seg både romaner og performancer - og ikke kaste begge bort på å la
seg overinformere om andres tolkninger, kan en kort vaskeseddel nok hjelpe
enkeltes forestillingsevne litt på vei. The Picture of Dorian Gray kom ut i
1891 og er en
av den kulturinteresserte verdens mest nytte romaner (dog absolutt ingen
nytte-tekst á la norske forlags kokebøker). Dette kommer nok av at den, som
så mye av Wilde, kan leses både på en nokså overfladisk og underholdende
måte, og samtidig være utgangspunktet for årelange samtaler om blant annet
det komplekse forholdet mellom livet og kunsten (virkeligheten og
fiksjonen). Det finnes således forfattere som sier at de likte romanen
allerede som syvåringer samtidig som vi vet at voksne litterater bruker
årevis på avhandlinger om den.

Romanen inneholder den sentrale karakteren Lord Henrys mange epigrammatiske
og vittige oppfordringer til oss og livet om å etterape den vakre kunsten
og fiksjonen meget mer enn disse siste skulle nedlate seg til å speile vår
vulgære virkeligheten (den utopisøkende Wildes oppgjør med kunstretningene
Realisme og Naturalisme). Men romanen er også selv både språklig og
idémessig noe av det mest elegante jeg vet om: Foruten å inneholde stjerner
er den også selv en stjerne som i all sin stilfulle estetisisme står høyt
hevet over den hverdagen som er de fleste av oss sin virkelighet. Dette
viser seg særlig i de mange over-naturlig vittige og «over-logisk»
paradoksale samtale- scenene mellom over-klassemennesker i Wildes
1800-talls London. Wilde har selv sagt at «I can't describe action. All my
characters sit in chairs and chatter.» Dette gjør de - anført av den
forferdelige, fascinerende, giftige og vidunderlige Lord Henry Wotton - til
gjengjeld så godt at de fleste «godt sagt-» og sitatordbøker verden over
ennå er fulle av deres mange åndfullheter. Men dette «larger than
life»-aspektet anskueliggjøres også i romanens sentrale motiv, det
fantastiske maleriportrettet i full størrelse av den unge lorden Dorian
Gray. Selv når Dorian er 20, er maleriet vakrere og mer tiltrekkende enn
ham selv.

Mye tyder på at Wilde selv langt på vei fulgte sine egne oppdiktningers
(karakterers) oppfordringer om å betrakte menneskelivet kun som et
utgangspunkt for kunstnerisk forfining og opphøying. Jeg har et inntrykk av
en mann som ville ha kjedet seg grusomt over det meste av det mange
nordmenn vil kalle naturlighet eller «det å være seg selv». Selve
forfatterens liv var som en eneste lang 46-årig selvfiksjonalisering - en
kjempelang performance. Som han skal ha sagt til den franske forfatteren
André Gide: «I gave my life to my books, but my genius I gave to my life».

Men det etter hvert så opphøyde og lekende kunstverket Oscar Wilde ble til
slutt revet ned av en spissborgelig og åndløs viktoriansk virkelighet. Han
ble dømt, fengslet og døde siden tidlig i utstøtt utlendighet. Bare
kunstverk som Richard Ellmanns biografiportrett Oscar Wilde står igjen. Noe
slikt får også romanens tittelperson, Dorian Gray, etter hvert merke. Det å
strebe etter full kunstnerisk frihet fra naturens fysiske lover og
samfunnets mange krav har (nødvendigvis?) sin pris. Dorian gir bort sjelen
sin for selv å forbli ytre sett like ung, vakker og perfekt hele livet som
ungdomsportrettet av ham alltid vil være. Dorian overtar fullt og helt
dette maleriets, og senere også bøkers og idéers, «større enn
livet»-egenskaper. Han kjenner etter hvert ingen avslappet identitet,
opprinnelighet eller naturlig kjærlighet som han kan spille sitt liv ut
fra. Dorian blir livskunstneren som tror seg selv (som også Wilde på sitt
mest overmodige?) å være der all såkalt «Kunst for kunstens egen skyld» får
lov å være - hinsides godt og ondt og ikke bedømt etter de samme kriterier
som det vitenskapen og etikken kaller Virkeligheten. Men både naturens og
samfunnets krefter dømmer ham. Til slutt ligger Dorian, rynket, sjelelig
ødelagt og venneløs, igjen ved foten av hva: et perfekt kunstmaleri av ham
selv som 20-åring.

Den eneste av romanens fire hovedoppdiktninger som overlever, er Lord Henry
som spiller, men aldri fullt ut blir, sine estetiske og dekadente
språkspill. Han har hele romanen gjennom stor avstand til både livet,
kunsten og seg selv. Han vet at alle hans egne vittigheter, paradokser og
kunstferdigheter bare er en høyt oppdrevet lek for voksne. Vi fascineres
riktignok av ham bare når han opptrer slik for oss med sin relativistiske
og fundament- og etikkløse menneskeskapte KULTUR. Men overlever gjør han,
slik jeg ser det, fordi han, riktignok godt skjult og svært dypt nede, er
stor nok til også å være et fundamentert, seriøst - og som Gud selv,
sikkert også nokså kjedsommelig - stykke NATUR. Som Basil Hallward sier til
vår verbalakrobat: «Your cynicism is simply a pose. You never say a moral
thing, and never do a wrong thing.» Heldigvis får vi bare høre hva Lord
Henry sier og ikke hva han (ikke?) gjør.

Jeg har ovenfor kalt karakterene i The Picture of Dorian Gray for
oppdiktninger. Det er fordi de best kan betraktes som roller, idéer eller
fragmenter av virkelige personer som Wildes fantasi prøvde ut på papiret
før han eventuelt gjorde dem til deler av sin egen personlighet. Denne
måten å bruke fantasien (lyvekunsten) og skjønnlitteraturen på i livets
tjeneste fortsatte han til og med i den tilsynelatende dypt sanne og
oppriktige selvbiografien De Profundis (Fra dypet), skrevet under hans
toårige svært ukunst-ige fengselsopphold. Her tolker sannsynligvis (man kan
i dette farvannet aldri være sikker) Wilde sitt eget liv slik en viss mann
tolker Bibelen. Men slik oppdiktning
og idésjonglering som middel til å forstørre og forbedre sin egen
personlighet stoppet ikke
engang ved Wildes død i 1900. For noen år siden traff jeg en engelsk
bokhandler som roste denne «løgnhalsen» for at han selv lenge etter sin død
fikk andre fantasifulle epigrammakere til å tillegge Wilde sine egne idéer.
Ja, det er vel slik de fleste guder og profeter blir til.

God lesing og fin performance!