Bakteppetekster

Thure Erik Lund

utdrag fra essaysamling «Om Naturen»
utgitt på Tiden forlag, 2000

En gang, for ikke så lenge siden, gjerdet vi inn våre landsbyer og åkrer,
ikke bare for å markere eiendomsgrenser, men for å skille natur og kultur.
Da var naturen, i form av ville skoger og mektige fjell, høyst naturlig.
Tilba man naturen, og dens krefter, kunne man spre engstelse, og man ble
betraktet som en samfunnsfiende. Hvis noen i dag tilber naturen, blir de
like lite akseptert som før, men i motsetning til tidligere blir de istedet
sett på som ufarlige, kanskje eksentriske, romantiske, latterlige. Og
kanskje det er derfor vi gjerder inn naturen, fordi den ser morsom ut, er
en naiv komisk gammel gubbe, en landsbyidiot, eller maskot, som liksom er
«hellig».
        Selv om naturen ser helt naturlig ut, der i sine inngjerdinger, er
den likevel høyst syntetisk, jo mer fredet og upåvirket den er. Om vi vil
dyrke naturen, så velger vi å holde den kunstig i live, rett og slett fordi
vi ikke forstår den, vi godtar ikke måten den gir oss sine gaver på.

Sjøl om det er en bråta med folk som står og beundrer naturen, så går
ryktene om at han gir oss stadig mer dårlig samvittighet. Naturen er ikke
lenger ekte, sies det. Naturen gjør seg til, vi får høre at stadig færre
gjør som ham. Vi slipper unna med kun å betale for omsorgen, slik vi
betaler for en gammel, syk bestefar på et aldershjem. Men det er ikke fordi
vi må arbeide så mye overtid for å betale eldrehjemsplassen at vi har så
dårlig tid til å besøke ham. Det er fordi vi av en ubegripelig grunn
frykter å måtte se ham i øynene. Denne frykten føler vi lettelse ved, og
den igjen får oss til å holde oss borte, vi har jo en gang sett i den
gamles øyne at han ser at vi bare venter på at han skal dø. Av denne grunn
forsøkte vi en stund å
ære og dyrke ham, men det sluttet vi med, ja, denne tilbedelsen døde ut av
seg selv, slik ethvert eldgammelt rituale gjør før eller siden, sånn er det
med ritualer vi bare gjenkjenner virkningen av, for de gjør oss
handlingslammet, noe vi faktisk har ønsket fordi vi forveksler
handlingslammelse med «fred og ro».
        Vi begynner så altfor raskt å tilbe selve tilbedelsen. Derfor
plaget vi vettet av ham, mens vi trodde vi æret ham. Når vi smilte av hans
korte fortellinger og ga ham klemmer, visste han at det var gått inflasjon
i både smil og klemmer. Men han godtok det, han så jo åssen vi plagdes,
mistrivdes der vi kom stormende gjennom de asfalterte korridorer og skjønte
hva for et liv vi levde, i fråtseri, stress og forsøpling, mens han
henslepte tilværelsen i en eller annen slags institusjon, eller i noen
inngjerdinger, langt ute i skogen.
        Og så, når den gamle naturen ligger på dødsleiet, da stikker vi
hodet fram igjen, med håp om å naske til oss de siste rester, en slant av
arv, et minne om betydning, en flik av noe «ekte», som en klatt surdeig,
noe vi kan sutte på og som kan sette smak til alt vi tar til oss. Og
naturen, han rister flirende på hodet, han veit jo at denne paniske
egoismen er svært så menneskelig. Men da vi prøver å forklare ham at vi
endelig har funnet ut at det var vi, mennesket, som skapte Gud, som bilde,
og at vi dermed skapte oss selv, i bildets eget bilde, stivner han til, og
redselen får raskt tak i ham. For oss virker det bare som at vår tale ikke
berører ham, og vi måker på, med enda mer prat, for vi vil så gjerne bli
forstått, og at den gamle mannen skal ta oss på alvor. Men naturen, den
gamle mannen, er like ens, han er fortsatt like rystet. Nå prøver vi å
holde kjeft en lang stund, for taktikken vår går nå ut på å ignorere ham,
gjøre ham ensom, få ham til å lengte etter oss, og derfor bare glaner vi på
ham, i smug, vi forventer å se åssen han sliter, i dødskampen. Og på en
forunderlig måte makter vi å tvinge ham til å se opp til oss, vi er nå
sikre på at han innser at det var vi, menneskene, som faktisk skapte ham, i
våre bilder: Takket være oss, sier vi, kan du fortsatt bo her på
institusjonen, ja, du kan lene deg ut slik, det er derfor du fortsatt
lever, som «natur». Nå er håpet tent, tenker vi, vi ser at den gamle mannen
kvikner til, han smiler, og så spør han, plutselig: Er det derfor dere nå
for tiden holder religion slik folk før holdt kjæledyr?

En hånd har alltid en knyttneve på lur. Det er i mørket veksten tar til,
i mørkets favn blir kroppene våre til. Men den moderne menneskekroppen ser
ut til å fødes i lys. Blitz lyner ofte når vi ligger nyfødte på mors mage.
Deretter forsvinner vi, ut i livet. Selv om vi har en iøyenfallende hang
til å vise oss fram, fortelle hvem vi er, og få vite hvordan vi ser ut, så
fordufter vi, ut i en verden av kunstig lys, det er en verden av
fortellinger, som hoper seg opp, der alt skal snakkes om. Språkformene
sniker seg inn overalt, skaper nytt liv, de utraderer det naturlige mørket,
for vi hadde trengt litt natt, litt taushet, som kunne rense kroppene våre
for løgn og selvbedrag. Istedet får vi stadig større selvbilder, mens
glemselen kommer nådeløst, som en tyv. Endelig er vi blitt falske,
kultiverte, kunstige. Et moderne menneske er intet menneske.
Men jeg har det nå helt annerledes. Jeg driver fortsatt på og styrer med
å innbille meg at det moderne kroppslivet er en slags løgn, en ny form for
uvirkelighet. Nei, jeg gir meg ikke, for den moderne kroppen er for
uforståelig, pervers, avskyelig, unaturlig, kontaktløs. Dette innbiller jeg
meg. Men dermed framstår min kropp, og gammeldagse språk, som noe av et
merkverdig fenomen. Kroppen min, som jeg ikke tenker så mye på, som jeg
bare lar forfalle, lever sitt eget liv, den er således en rest fra en
fordums stillhet.

og naturen har mange forkledninger og drakter. Før eller siden blir alt
som virker sykt og forskrudd lykkeligvis normalt og naturlig. Det er
bestandig de direkte framtoninger som kan fortelle noe om naturens vesen.

Naturen. Av og til kan vi se naturen stå der, rett framfor oss. Vi kan
tro det er et speilbilde, eller et menneske. Men det er naturen, i egen
person. Han står der midt i gata, eller borte på bygdeveiene, og glaner ut
i lufta. Som så ofte før lar vi oss narre, og vi prøver å få øye på det han
ser, for vi lar oss bestandig imponere og beta av naturen, ingen er jo så
ekte, sann og uomtvistelig som ham. Men vi ser ingenting. Og når vi vender
blikket tilbake, er naturen forsvunnet, det er bare igjen en liten våt
flekk etter ham. Litt flate til sinns stirrer vi på den våte flekken. Sola
skinner. Nå kan vi ikke annet enn å bli stående der og bivåne hvordan den
våte flekken tørker inn i solskinnet. Javel, tenker vi. Naturen, ja.

Vår kropp har alltid vært vår verden. Når de siste urskoger er hogd ned,
og når veiene og elektrisiteten har fått innpass overalt på kloden, når
verden endelig er blitt temmet, og når kloden vet om seg selv, vil også de
områder i menneskekroppen hvor stillheten ennå råder, opphøre å eksistere.
Der, i de bortgjemte slukter i oss selv hvor støyen har både brøytet og
sneket seg inn i oss, vil kroppsdelene våre få ny identitet, slik et nylig
oppdaget urskogsfolk for alltid vil forandres ved første gangs
fotografering. Ja, for å tilhøre det nye liv, vil selv de mest unnselige
kroppsdelene måtte bli fristet med glassperler og billig sprit.

Men disse sivilisasjonens barn som nå vokser til, de tåler ikke naturen
som finnes i kroppen, de fikser ikke at naturen i kroppen halser av sted på
egen hånd, i fri flukt. Og når naturen kommer snikandes, eller buldrende,
rammes de istedet av et merkverdig hat. Da gjør de alt for å fordrive
naturen med sminke, teknologi, kjemikalier og plastiske operasjoner. Disse
nye fenomenene framtrer på samme måte som framveksten av rundkjøringer i
den norske forstadsbebyggelse, de som er ment å sikre trafikkflyten, men
istedet ved hjelp av
et industrielt tannhjulsprinsipp sørger for å tvinge ethvert menneskes
frihetsfølelse til å
bli en automatisert lykkehjulpsykose, og som samkjøres med den gigantiske
bevegelsen som råder i verden slik at menneskenes sinnbevegelser der de
sitter inne i bilene sine, struktureres med kjøpesentrenes og TV-enes
somnabule behagelighet, hvor alt er ergoteknisk tilpasset, med automatgir,
speedkontroll, airbag - man kjører bil slik man ser på TV, og man ser på TV
slik man går tur i kjøpesentret, og man går i kjøpesentret slik man
spaserer på asfalterte stier i skogsidyllen, zappendes i rastløs
oppfinnsomhet, for liksom å komme fram til en søt stubbe eller et program
man liker, eller for å møte naturens kantete særhet ved å trå over en bekk
slik at man kan føle den eiegode vitsen ved å ha anskaffet seg de nye dyre
helsveisede fjellstøvlene, for brått antar livet kjemisk form, et stimuli,
et fargerikt lissomfelleskap hvor man må telle dagene som snegler seg rundt
som over et pillebrett. Eller, det var jo først etter at man tok i bruk
kapsler i legemiddelindustrien at de store plastballene med luta halm eller
silofor som finnes i lange rekker utover åkrene dukket opp, noe som
forteller at ikke bare er husdyrene blitt pillespisende narkomant intensive
antibiotiske vesener, men også menneskene, som gir husdyrene disse
gigantiske kapslene, blir til slutt selv en slags kapsel, dekket med plast,
inneholdende menneske, i død og begravelse, for mennesket er blitt et
hurtigvirkende oppløsende stoff som ikke kan oppløses før den moderne
plastdød vi møter i graven. I mange år gravla vi våre døde i
plastpakninger, for å hindre utflod av organisk materiale ut i grunnvannet.
De døde fikk ikke råtne i fred, men måtte ligge innsvøpt i plast, evig
adskilt fra jordkloden, og denne vanen, eller dette naturfenomenet, liksom
konglomerater i leirskifer, tilsier at det finnes en indre forråtnelse i
våre sinn, og plastinnpakningen av menneskekropper gjentas nå med ny og
ungdommelig friskhet ved å framstå som mote hos de hypermoderne
menneskekroppene. Alt er pakket inn i plast, maten vi kjøper, husene vi
bygger, ordene vi sier, ja og til og med luften vi puster inn er plast, ja
plast er penger, penger er plast, og derfor er tiden, denne hellige fyrste,
dekket av plast. Sånn genereres teknologien til å bli natur, og sånn ramler
jordkloden inn i menneskekroppen, det er jo jordkloden som får oss til å
tro at livet er forsmak på døden.