Først meg selv og så meg selv

Et ironisk prosjekt om å finne seg sjæl. Men er det noe mer enn det?

Anmeldt av Inger Merete Hobbelstad

TEATER: Hva skal du gjøre for å vinne interesse og oppmerksomhet? Hvor langt kan du gå før du utsletter deg selv? Og hvordan reagerer omverden på en kunstner og hans kamera? Glemmer de å se ham fordi de vil bli sett selv?

Dette er sentrale spørsmål i det mangeårige kunstprosjektet Jimmy Young. Som en moderne Peer Gynt har Torbjørn Davidsen reist rundt i verden, til Cairo, Cannes, New York og Grønland, og i rollen som Jimmy har han latt seg assimilere inn i kulturene og væremåtene han har møtt - mens opplevelsene har blitt dokumentert på film. Nå har prosjektet blitt en teaterforestilling.På Black Box har Jimmy Young fått en artig innpakning. Davidsen og Jørgen Langhelle spiller delvis seg selv, men går først og fremst inn i rollene som bein seriøs kunstner og harry og drikkfeldig talkshowvert. I sin dialog gjør de rede for Jimmy Young-prosjektet, mens talkshowestetikken flettes snedig sammen med sjamanistiske riter' og filmsekvenser som bringer tankene hen til Tarantino og Bret Easton Ellis. Hva som er dokumentar og hva som er' ironisk fiksjon er umulig å vite.

Ironien er høyst nødvendig i et så intenst selvsentrert prosjekt, og humoren er iblant befriende barnslig - som når de Videoprojiserte bildene av de to skuespillerne manipuleres så ansiktene deres buler ut og trykkes' sammen under en filosofisk replikkveksling. Jørgen Langhelle gjør maksimalt ut av en rolle som på sitt beste er fabelaktig fandenivoldsk, men som skjemmes av overdrivelser i manus I og regi. Forestillingen ville forøvrig garantert fått 18-årsgrense på kino, av samme grunn som Short-bus, for å si det slik.

Men er egentlig Jimmy Young noe mer enn en påkostet og personlig søken etter bekreftelse?1 Tankegodset i forestillingen er verken særlig originalt eller spesielt slående, og blant annet aggresjonen mot norske filmfolk i Cannes,' som ikke har begått annen forbrytelse enn å smalltalke i smoking, virker ubegrunnet. Det forblir noe lett pubertalt over det kompromissløse jaget etter identitet og autentisitet som preger Jimmy Young, og dette bidrar til at forestillingen til sist føles som en Gynts løk: kul men hul.